Savnet 8-åring funnet

Huff, så redd jeg var den kvelden. Eneste jeg så var snø i lange baner, ingenting å gå etter. Jeg hadde vært på skitur med Bestefaren min og det var rimelig kaldt ute. Etter en lang utforkjøring kom vi bort fra hverandre. Jeg bestemte meg da for å gå opp igjen å se etter han, men jeg fant hverken bestefar eller andre mennesker.

Jeg visste at bestefar aldri ville slutte å lete, og at han helt sikkert hadde ringt politiet og redningspatruljer allerede.

Etter to timer ute i ca. 15 minusgrader, ble jeg mer og mer bekymret. Ikke klarte jeg å holde på varmen lenger, og jeg hadde heller ikke sett snurten av noen mennesker. Ikke hadde jeg hørt noe heller. Så jeg bestemte meg da for å fortsette nedover bakken, for å kanskje finne noe som kunne være til hjelp.

Jeg ville ikke dø ute her. Etter å ha gått i fem minutter så jeg fortsatt bare snø. Jeg merket at det ble mørkere og mørkere, og det likte jeg ikke. Da ville det bli vanskelig å finne meg, og mat og klær til å være ute i 15 minusgrader hadde jeg ikke. Plutselig havnet jeg ned i en grop og ble liggende. Etter et par timer hørte jeg ett helikopter så jeg spratt opp for at de kunne se meg bedre. I fingrene og føttene hadde jeg ingen følelse, og resten av kroppen begynte også å bli kald.

Plutselig kommer det en bil i retning meg. Jeg reiste meg derfor opp igjen for at han skulle se meg. Han stoppet opp, og spurte hva som foregikk. Kroppen var så kald at jeg klarte nesten ikke å prate. Han ba meg sette meg inn i bilen og vente. Utenfor så jeg han ringe i telefonen, og jeg regnet da med at det var til bestefar, i alle fall til redningsmannskapene. Like etter ble bilen omringet med snøscootere, mannskap fra røde kors, og andre mennesker. I mellom dem stod Bestefar med tårer i øynene.

Så glad jeg var for å se han igjen!